Tante Elise var en fredens venn,
hatet krigens vold og ville stormer.
Men hun var så glad i uniformer,
I alle krigens sterke, tapre menn.
Hun valgte dydens vei, sånn smått om senn,
prekte sømmelig moral og normer.
Lysten måtte ty til andre former,
i pornofilmers rus ga hun seg hen.
Tante Elise elsket alltid Gud,
sang salmer, gikk i kirken, ofret, ba.
Men det stille brøt hun alle bud.
Tante gikk med lange, mørke kjoler,
men drømte om å kunne ta dem a´.
- Alt i duft av whisky og fioler.
ANNIE RIIS (f. 1927)
Satirens tid, Aschehoug 1994